Dette er et hjertesukk.
Et ganske dypt hjertesukk.
Et lengselsfullt hjertesukk.
Det er et hjertesukk på vegne av noe annet.
Et hjertesukk fra noe som har hjerteslag vi ofte ikke lytter etter.
Det er naturens egen stemme, naturens egne hjerteslag jeg vil rette fokus mot.
Vi er alle en del av naturen. Vi står ikke over naturen, vi er en del av naturen. Jeg består av natur, jeg er natur og jeg er en del av den store naturen rundt meg. Jeg kan ikke rives løs fra det faktum. Jeg kan ikke si med troverdighet at jeg står over naturen rundt meg eller at jeg ikke er en del av naturen rundt meg. Vi er avhengige av naturen rundt oss for å fortsatt kunne være oss, være menneske, overleve rett og slett. Og akkurat det er tilsynelatende lett å glemme. Det er lett å glemme naturens stemme. For hvem kan høre hjerteslagene og stemmen til ei myr, til et korallrev, til et vann, til en tareskog, til frisk luft, til gress som gror, til soppen, til mose og lav, til fisken? Vi ser de store dyrene, vi hører fuglene som synger, men vi ser ikke bakteriefloraen vi er avhengige av, vi ser ikke at arter er truet før de er borte. Det er så mye vi ikke ser eller regner med.
Kom og lytt til lyset når det gryr av dag!
Solen løfter sin trompet mot munnen.
Lytt til hvite sommerfuglers vingeslag: Denne dag kan bli vår beste dag.
Stien som vi gikk i går er like ny, hemmelig som ved vårt første morgengry.
(Tekst Erik Bye)
Naturen har en verdi, ikke bare en nytteverdi eller rekreasjonsverdi for oss. Naturen har en egenverdi som nesten er umulig å måle i penger. Derfor blir naturen ofte oversett i regnskap og konsekvensutredninger. Hvor mye kan vi ødelegge før vi ødelegger for mye?
Jeg lurer på når et økoregnskap skal gjøres først før store utredninger om vei, gruvedrift, vindmøller, oppdrett, anleggsvirksomhet igangsettes?
Hvorfor skal naturen alltid komme i siste rekke dersom den i det hele tatt skal regnes med?
Kom og lytt til dypet når vi ror mot land!
Hør maneten stemmer sine strenger.
Løfterik er tonen i et fiskevak: Denne dag kan bli vår beste dag.
Fjorden vår er like ny og blå og blank.
Blikket ditt er fritt og ryggen like rank!
(Tekst Erik Bye)
En dag er vår siste dag som levende her på jorden. Det er også et faktum vi må leve med. Hva blir stående igjen etter oss, etter vår generasjon? Skal det virkelig være slik at vi ødela og avlivet de artene som kunne hjulpet våre barnebarns barnebarn med medisiner, med mat? Vi aner jo ikke hvor mye vi ødelegger fordi vi ikke har gitt oss tid til eller mulighet til å beskytte eller utforske. Jeg lurer på når vi for alvor skal begynne å gi naturen rundt oss en egenverdi? Først da mener jeg at vi kan veie verdier mot hverandre. Nå er det nesten bare de kortsiktige og for oss egennyttige verdiene som teller. Det er pengene som teller, effektiviteten som teller, reisetiden som teller. Hva med omgivelsene våre når vi er gått ut av tiden?
Kjære lytt til mørket når vår dag er gått.
Natten nynner over fjerne åser.
Mangt har dagen skjenket oss i stort og smått, mer, kan hende, enn vi har forstått.
Månen over tun og tak er like ny, men tier stille om vårt neste morgengry!
(Tekst Erik Bye)
Dette var et hjertesukk.
Et dypt hjertesukk.
Et hjertesukk på vegne av naturen rundt meg og generasjonene etter meg. Jeg er heldig som har et hjerte som kan sukke!